Tønnegrill

Se for deg en tønne veltet på siden og kappet i to. Det er urformen, og den er populær av en grunn: du får en lang, sammenhengende grillflate i stedet for en rund. Det høres ut som en detalj, men det avgjør hvordan du kan bruke grillen. På en rund rist er det ett varmt midtparti og en kald kant. På en avlang kan du legge alt kullet i den ene enden og ha en ekte kald sone i den andre — og da kan du grille indirekte uten triksing.

Her er det verdt å være presis, for det er den vanligste misforståelsen om typen: en tønnegrill er ikke automatisk stor. De store finnes — med arbeidsflater på sidene og rister i to høyder, laget for dugnaden og storfamilien — men mange av modellene som selges i Norge har en grillflate på rundt 40 × 40 cm. Det er mindre enn en vanlig 57-centimeters kulegrill. Formen gir deg to soner uansett; kapasiteten må du lese deg til.

Se derfor etter oppgitt grillflate i centimeter, ikke etter høyden på grillen. En tønnegrill på 123 cm kan godt ha mindre rist enn en kulegrill som står lavere, fordi mye av høyden er understell, hjul og sidebord. De tallene står i spesifikasjonene hos butikken, og de er verdt de tretti sekundene.

Den store fordelen ved høyden er praktisk snarere enn kulinarisk: du står oppreist mens du griller, du har et sted å sette fatet, og du triller grillen inn under tak når det regner.

De fleste tønnegriller ligger. Men det finnes også modeller som står på høykant og faktisk ser ut som en tønne. De stående er ofte bygget i høyden med flere nivåer, tar mindre gulvplass, og er lettere å flytte. Mange av dem er egentlig vannsmokere eller kombinasjonsgriller, med en kullkurv i bunnen og rister oppover.

Velger du liggende, får du bredden og den ekte to-sone-grillingen. Velger du stående, får du høyden og et mindre fotavtrykk — men du mister den lange kalde sonen, og du må jobbe mer med spjeldene for å styre varmen. På en liten terrasse er den stående ofte den fornuftige.

Vi ser først på godstykkelsen. En tønnegrill i tynt stål mister varme i vind, ruster fra innsiden og slår seg i lokket etter noen sesonger. Forskjellen merkes fra første gang det blåser. Løft på lokket i butikken hvis du kan — kjennes det som blikk, er det blikk.

Deretter ser vi på lokket. Gå aldri for en tønnegrill uten lokk. Det er lokket som lar deg stenge inne varmen, holde jevn temperatur i timevis og bruke grillen til annet enn å svi pølser. En tønnegrill uten lokk er et bål med rist over.

Til slutt vurderer vi luftstyringen. Du trenger et spjeld i bunnen og ett i pipa, og begge må la seg justere med hansker på. Uten fungerende spjeld har du ingen temperaturkontroll, uansett hvor tykt stålet er.

Grensen er uskarp, og flere av modellene på denne siden selges som begge deler. En tønnegrill med sidekammer er i praksis en offset smoker: ilden brenner i et eget kammer ved siden av, og bare røyken og varmen passerer under maten.

Skal du hovedsakelig grille rett over kullet, med mulighet for å trekke maten til side når det blir for hett, holder en vanlig tønnegrill med lokk. Skal du røyke ribbe og bryst i åtte timer, er det verdt å betale for et ekte sidekammer — da slipper du å ha ilden under maten i det hele tatt, og du kan legge på ny ved uten å åpne der maten ligger.